Gjesteinnlegg fra Reidar Astås – Leksika i mitt liv

Reidar Astås er Store norske leksikons utrettelige feiljeger. Hans navn gjenfinnes i endringsloggen til de forskjelligste artikler som Øst-Timor-historie, Benvenuto Cellini og Dag Solstad. Han har på oppfordring skrevet et gjesteinnlegg til bloggen og kommer høyst sannsynlig til å påpeke en skrivefeil i denne redaksjonelt forfattede ingressen.

Vel fem år gammal lærde eg meg å lesa, og frå då av var bøker ein viktig del av livet. Eg stridde som ein helt for å sleppa gå på skulen, men hausten 1938 var det ingen veg utanom. Bygdene Solesnes og Svåsand på sørsida av Hardangerfjorden hadde gått saman om å skipa grendeskule og byggja skulestove. Lærarbustad vart sett opp like ved. Det var to-delt skule der med frammøte annankvar dag.

Å høyra på leseopplæringa fylte meg med drepande keisemd. Til all lukke fanst det ei lita bokhylle i det avlæste materialrommet. Der kunne dei lesekyndige finna gode bøker på begge målformer. Men då eg studerte boklista, kom eg over eit verk som eigentleg skulle stått i hylla, men som aldri var på plass. Det bar same namn som fruktsaltet Nyco, som eg visste hjelpte mot halsbrand. Kvar var denne boka, som eg var så nyfiken etter å sjå? Eg gjekk på læraren og spurde. Til sist måtte han ut med at han hadde teke verket heim til lærarbustaden, for ingen hadde nokon gong spurt etter det. Det var ikkje til utlån, sa han. Men då han skjøna kor viktig det var for meg å finna ut kva ord og omgrep bar i seg, gav han meg lov til å låna det heim.

Ein dag gjekk eg frå skulen med skatten i ranselen. Å, for ei festtid det vart! Eg drog fram den tjukke mursteinen med mjuk, brun skinnrygg, bladde og las, las og bladde, seint og tidleg. Seinare fekk eg låna det fleire gonger, og eg kan klårt minnast dei lukkestundene det gav meg. Verket var i octavo og bar tittelen Nyco konversasjonsleksikon. Det var utgjeve i 1935 på Cappelens forlag i Oslo av Øivind Anker og Rolf Haffner og var på XI + 1539 sider. Her var illustrasjonar, fargeplansjar og kart, og heile 35000 oppslagsord å fråtsa i. Verket nærde sterkt kunnskapslengten hjå ein som ikke hadde råd å gå på skule, og som ikkje såg utsikter til anna enn å gå inn i arbeidslivet så tidleg råd var.

Men så vart det mogleg å koma seg på realskule, og då greidde eg til og med å verta eigar av Gyldendals nye konversasjonsleksikon som kom ut våren 1948. Hovudredaktør var professor Leiv Amundsen. Eigarlukka frå den tid sit sterkt i meg 62 år etter. Verket hadde 4608 spalter fulle av kunnskap, og det vog 4 kilo. Ein gong eg las i det på gymnashybelen min i fjerde etasje i Håkonsgaten 7 i Bergen, miste eg det i golvet med eit fælsleg brak ved midnattstid. Morgonen etter spurde vertinna, fru Krogh, om eg hadde høyrt eit torebrak kvelden føreåt. Eg kunne med godt samvit seia at det hadde eg ikkje. Dette tunge leksikonet var kjær eige for meg i mange år, men til sist overlet eg det til ein morbror som også var kunnskapshungrig, men som aldri hadde fått høve til å ta utdanning ut over folkeskulen. Då var eg i full gang med abonnement på Aschehougs konversasjonsleksikon. Seinare skaffa eg meg neste utgåve. Så vart Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon min faste rettleiar, og no står 4. utgåva av verket på heidersplass i stovebokhylla.

Då nettleksika etter kvart tok seg opp og vann form, vart desse ein langt lettare veg til kunnskap enn papirutgåvene nokon gong hadde vore. Mangfaldet vart større, og gjorde det mogleg å samanlikna ulike måtar å leggja til rette kunnskapsstoff på. Dette kravde auka kritisk sans både i møte med og ved bruk av tradisjonelt leksikalt stoff. Eg har med uro sett døme på at kvalitetskrava som hadde vorte norm for førande papirleksika, kan vera svekka. Det gleder meg at Store norske på nett legg lista som før.

Bilder i Norsk nettleksikon

Veien blir til mens vi går. De siste årene har fortonet seg som en humpete sti. Fremover blir det bredere og landskapet videre. Etterhvert vil vi få et leksikon som ikke er trykket mellom to permer og som ikke må vente på nye opplag fra et forlag. Snart vil det komme multimedia, lenker mellom artiklene og henvisninger til andre nettsteder.

Norsk nettleksikon skal bli et moderne, rikt og kvalitetssikret leksikon for skole, universitet og alle andre. Leksikonet skal ha Norge som utgangspunkt men dekke hele verden og alle fagområder. Et stort skritt fremover vil komme med et stupdykk i arkiver og biblioteker for å få flere bilder. Det finnes tusenvis av bilder tilgjengelig på ulike nettportaler som kan brukes for å illustrere artikler i leksikonet. Herved oppfordres de fagansvarlige til å ta kontakt med offentlige instanser for å få bilder til artiklene innen sitt fagområde.

Mitt nettliv og mitt møte med de store

Dette gjesteinnlegget er skrevet av Kjell Arild Welde, en av bidragsyterne på SNL.no. Jeg ba ham skrive om sin opplevelse av leksikonet. Resultatet kan du lese her. Du finner bloggen hans her og kan følge ham på Twitter her.

Det begynte for noen år siden. Kona skulle på kurs. Hun skulle lære om Blogg og Wiki og andre nye nett-tjenester. Biblioteket hun jobber i har alltid vært foran i utvikling sammenlignet med den skolen jeg jobber i. De hadde e-post, når vi skrev på papir som vi å la i hverandres posthyller. De hadde diskusjonsforum, noe vår skole ikke har og antakelig ikke kommer til å få. Og nå skulle de lære så pass mye om blogging at kom en låner  og sier, blogg, så skulle de ikke svare: “Hæ? Blogg, hva er det for noe?”   Tiden går fort, men jeg mener å huske at det ikke var mange månedene siden jeg hørte en lærer sa: “Blogg, jeg har hørt ordet, men vet ikke hva det er for noe.”

Og jeg visste heller ikke mye på den tiden. En WordPressblogg var jeg eier av. Det har jeg funnet ut i ettertid, men den inneholder bare kopier av tekster fra nettet. Jeg hadde nok tenkt å skrive ut tekstene og så la elevene skrive dem inn igjen. Det er heldigvis få som spør om det vi driver med i skolen er meningsfylt.

Kurset bibliotekarene fulgte har CreativeCommons lisens og det finnes kopier av kurset over hele verden på ulike språk.  Jeg kunne derfor gjøre det til mitt og lage en egen kopi som jeg kunne bruke til mine elever.  Det var slik jeg forsto det. Jeg tar derfor mot til meg – jeg husker forsatt det var ganske skummelt – og skriver til Jannicke  Røgler og Helen Blowers, personer jeg ikke kjenner. Jeg får velvillige og raske svar. Jeg nevner dette for deres respons ble skjellsettende. Fra å være en passiv leser av e-post og overskrifter i VG, har responsen fra andre mennesker på mine små tekster på blogger og Twitter fanget meg  inn i nettets verden.  Og nå har det kulminert med at selveste Virrvarr, Ida Jackson har spurt meg om å gjesteblogge her på Lille norske.

Jeg var ikke den personen som fikk lest opp stilene mine høyt i klassen, for å si det forsiktig. Jeg var blant dem som tok støyten med å ta i mot de dårligste karakterene. Noen må være dårlige for at andre skal være gode. Det er grunnlaget for enhver konkurranse. At jeg nå finner en viss glede i å skrive, har med den frihet nettet gir. Jeg er ikke avhengig av en rektor som spiller rollen som redaktør og tar ansvar for at mine små frekke ytringer ikke kommer i skolens ukentlige avis.  Jeg kan boltre meg fritt på mine blogger og norsklæreren med sin røde penn når meg heller ikke lenger.

Selv om jeg er en forsiktig nettbruker som ikke hiver meg ut i de mest kontroversielle diskusjoner, så forstår jeg dem som er skeptiske til å skrive på nettet. Jeg tenkte jeg skulle skrive om impedans på Wikipedia. Oppslagsordet fantes ikke på den tiden og jeg mener jeg vet veldig godt hva det er, og jeg  hadde lyst til å prøve å skrive en enkel tekst om det. Jeg fikk en mail fra en Wikipedia-administrator som beskyldte meg for vandalisme. Jeg hadde skrevet: “Dildo i rompa” under Maslovs behovspyramide. Jeg vet, og forhåpentlig vet også Wikipedia-administratorene, det nå. Det går ikke an å legge ansvaret på en person for alt som kommer fra en ip-adresse til et nett som innholdet et dusin skoler. Løsningen er enkel, en lager et brukernavn og så er en i gang  – på eget ansvar.

Nesten like enkelt som på Norsk Nettleksikon. Er det det Store Norske nå heter? Vent litt, nei, det er ikke like enkelt. Det første du blir spurt om er å komme med en levnetsbeskrivelse. Har du publisert noe i kjente internasjonale tidsskrifter eller er du bare en modig nettmaur som har forvillet deg inn her? Da kan du bare se å komme deg ut igjen.  Dette er stedet for de kvalitetssikrede tekster. De fleste  her har skrevet bøker og har høy utdannelse.

Den følelsen kunne jeg ha fått. Jeg gjorde ikke det. Mine små kommentar ble møtt av personer som har skrevet bøker, leser bøker og har høy utdannelse. Jeg ble ikke beskyldt for vandalisme. Jeg følte jeg bidro med noe. Selv om ordene var få, fikk jeg respons.  I dag er det ikke mer en kan be om: oppmerksomhet og respons.

Takk for oppmerksomheten!

Lesernes leksikon 1

Bloggen er ikke gammel, men vi har allerede fått noen fantastiske lesere!

Per Ariansen har delt noen veldig fine, gamle leksikonfaksimiler med oss i kommentarfeltet vi har fått lov til å publisere her på bloggen.

De er fra Jorden og dens Beboere, En geografisk familiebog af Friedrich von Hellwald (autorisert oversatt til norsk), Kristiania 1879.

Det første bildet viser det oversetteren har kalt “Ny York”, et New York før det ble ferdig utbygget, et New York med lave hus.

Per har også lagt ved et bilde av en amerikansk jernbanekupé, komplett med piano forte.

Og sist, men ikke minst: Bilde av en “sprade i Ny York”, fra tiden før “sprade” kunne brukes utenom i “spradebasse.”

Tusen takk, Per! Og fortsett å dele bra ting i kommentarfeltet, folkens! Det gjør bloggen mye bedre enn vi greier på egenhånd!